Dette innlegget går til en folkekjær serietegner og trønder, Mads Eriksen. Han er også kjent som skaperen bak tegneseriemesterverkene M og Gnom.

Han startet å tegne Gnom i 2000 som han sendte inn til Bladkompaniet og ble trykt i bladet Smult. Serien M ble for første gang trykt i Pondus i 2005.

Kort og godt handler serien om serietegneren sitt hverdagslige liv sammen med kjæresten som ikke har noe annet navn enn “Madammen”.

Men hva skjedde med Mads? Plutselig forsvant alle de geniale og elskede tegneseriestripene vekk fra dagbladet og nettavisen’s sider og det blir stadigvekk trykt opp gamle serier i bladet som kun har vært ute i ett og et halv år.

På forumene til nettavisen er det stadig flere fortvilte fans som ringer til trykkeriet i håp om å få noen svar hvor det blir av Mads og for å spørre om det er noe vits i å forlenge abonnementet sitt, men har fått anbefalinger å sette abonnementet på frys inntil vidre og heller bruke pengene på noe annet.

Du er savnet, håper du kommer tilbake nokså fort!

Etter en lang tid i stillhet har Funcom endelig lettet litt mer på sløret for å vise nye trailere og smakebiter av det kommende spillet The Secret World.

Stikkordet for spillet er«Everything is true»  – Alt i spillet er sant, her snakker vi om legender, myter, demoner og goder. The Secret World tar opp hele spekteret (og da mener vi hele) av diverse konspirasjonsteorier, myter og legender.

Under Gamescom-messen forrige uke fikk vi altså se nærmere på spillet bak lukkede dører, og vi må ærlig innrømme at det ser spennende ut. Ikke minst fordi vi liker at en MMO er lokalisert til vår verden, naturligvis med solid dose fantasi, men likevel mer virkelighetsnært er de fleste andre titler i sjangeren.

Klasser er faktisk ikke et spørsmål i The Secret World i det hele tatt – man velger ikke dette. Ditt valg begrenser seg til å begynne med til tre hemmelige ordener, og alle tre har sine agendaer i forhold til den nye verdensordenen. Valget står mellom tempelridderne, Illuminati og Dragon. Hver av disse kontrollerer en av verdens storbyer, som samtidig blir ditt trygge sted og sentrale «hub».

En hemmelig verden
Funcoms presentasjon konsentrerte seg om tempelridderne, og deres lokasjon er London. De andre grupperingene holder til i New York og Seoul. Tempelridderne fremstår som kanskje de snilleste av alle tre, opptatt av å beskytte verden mot mørke krefter, selv om de bruker en del ufine metoder og kontrollerer essensielle samfunnsfunksjoner som politikere og politi.

Så, endelig får vi sett en del av selve spillbarheten. Funcom viser oss først en intro: Heltinnen er en jente som plutselig oppdager at hun har magiske krefter, og blir sakte vant til å bruke dem. Deretter blir hun kontaktet av en representant for tempelridderne, som rekrutterer henne for å jobbe for ordenen. Etter at introduksjonen er ferdig, ser vi jenta vandre rundt i London-huben, der det er store muligheter for sosial interaksjon med andre spillere, der man kan handle klær og utstyr, og der hovedkvarteret til tempelridderne befinner seg.

I hovedkvarteret, kalt The Crucible, kan du oppgradere din karakter med nye krefter og våpen, øve, og naturligvis hente oppdrag.

Tidsperspektiv
Etter å ha sett hvordan Londons gater fremstår i The Secret World, blir vi vist et annet område, kalt Tokyo Future. Funcom sier ikke hvorfor brettet er i Tokyo, og hvorfor det er i fremtiden. Det er uansett en del av spillets begynnelse, og det er første gangen vi faktisk ser kampmekanikken i aksjon.

Du skal velge mellom tre forskjellige kampstiler, som lar deg fokusere på enten nærkamp (blant annet sverd), avstandskamp (for eksempel skytevåpen) eller magi. Tokyo Future fremstår som litt mer tradisjonelle huler, bare i en moderne innpakning. Heltinnen beveger seg i undergrunnen, noe som som ligner forlatte t-banestasjoner, og det henger diverse ekle tentakler fra taket. Og selvsagt ser vi hvordan kampsystemet mot monstre fungerer, det virker til å være eksplosivt, hektisk og underholdende.

Litt av poenget med The Secret World er at spillet ikke skal fokusere på nivåer eller klasser, men at tilpasningen av din karakter er mye friere og ikke setter så mange begrensninger. Det blir spennende å se hvordan det fungerer i praksis.

Mye gjenstår
Det er mye mer i The Secret World enn det vi fikk sett av London og Tokyo Future. Som sagt har alle de tre fraksjonene sine storbyer, og i tillegg finnes det en lang rekke lokasjoner som er basert på den virkelige verden.

Selvsagt åpnes det for PvP, muligheten til å starte klaner (såkalte cabals) og andre sosiale elementer. Det er tross alt en MMO. Funcom snakker imidlertid ikke om alt dette foreløpig.

Visuelt ser Secret World definitivt interessant ut. Kvaliteten på grafikken er veldig høy, og scenene vi så i London var fylt med detalj, kombinerte det moderne og det gammeldagse, og fristet til å bli utforsket.

Fredag den 27 var jeg i Oslo med jobben på ett såkalt “kickoff”. Feire med ny avdeling og mye mer, det var utrolig morsomt!

Erik Thorstvedt som foredragsholder

Foredragsholderen var fotballtreneren for Tufte IL, Erik Thorstvedt. Jeg lo seriøst så jeg grein enkelte ganger.

Her var det snakk om samarbeid og mestring av diverse ting, hvordan få opp eller gi selvtilt til andre. Som sagt; moro og intressant.

Senere var det båttur utover Oslofjorden, ganske så langdrygt synes jeg, men. Hele seks timer var vi uttpå der, men med tapas og underholdning ifra alle avdelingene, så var det nok å finne på der. Jeg spilte nå gitar for tja, var vel over 150 stk om jeg ikke tar helt feil, så det var absolutt en opplevelse.

Tur til Gressholmen, Oslofjorden.

Jeg har nettopp funnet ut at jeg elsker Avenged Sevenfold! Etter at siste albumet dems kom ut som ga gruppen mer trøkk, så hører jeg på dem konstant!

Alternativ metal på sitt beste:

Ellers går turen vidre til Oslo i neste uke, da har jeg som planer om å møte MARI! Nå SKAL vi virkelig møtes, vi har jo kjent hverandre i 5-6 år snart? Påtide vi får det til nå, og ja… Jeg vet jeg skylder deg en kaffekopp. ;p

Ellers har jeg tilbrakt denne uken på Frosta, her har det vært koselige grillkvelder og besøk av bror og søster! Utrolig koselig, og jeg har tatt mange fine bilder:

Avenged Sevenfold: Nightmare

Avenged Sevenfolds album “Nightmare” har release på tirsdag, men i går kveld/natt ble albumet lekket ut på internett. Jeg har nå hørt gjennom albumet EN gang og er klar for å gi mine første tanker rundt albumet.

Albumet begynner sterkt med sangen Nightmare, som allerede har vært ute som single i to måneder.Det er nok, i mine ører, en av de beste sangene bandet har laget. Albumet har også mange sterke ballader, som Buried Alive (kanskje ikke en ballade, den bygger seg opp utover i sangen), So Far Away, Victim, Tonight The World Dies og Fiction. Jeg syns kanskje det var litt vel mange akustiske ballader, hvis jeg skal være helt ærlig. Men de var såpass forskjellige, så det gjør ingenting. Fiction har den kuleste introen jeg har hørt på en stund.

Men alt er ikke bare ballade på dette albumet. Resten av albumet er hardtslående hardrock og metall. Jeg har lyst å trekke frem Danger Line. Sangen har en fet intro, som går over i tunge riff og så over i en piano breakdown som først ender i en gitarsolo av øverste klasse. Men så kommer noe ganske utradisjonelt i denne sjangeren, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, en plystresolo? Jeg ble skikkelig overasket av endingen på denne sangen, ikke negativt nødvendigvis. Det var originalt. Jeg vil også trekke frem Natural Born Killer, som kanskje er den sangen på albumet med raskest riffing, og det passer meg fint. Ellers liker jeg introen på Save Me veldig godt, bass er alltid kult (og det sier jeg hvertfall ikke fordi jeg er bassist. Neida…). Jeg kunne nok ha skrevet et avsnitt om hver enkel sang, men det får bli en annen gang.

Jeg syns bandet har gjort en veldig god jobb på sitt femte studioalbum. Albumet er VELDIG variert, noe jeg liker. Du har akustiske ballader, screaming i en annen sang og raske, tunge riff i andre sanger. Soloene sitter også som et skudd i kjent Avenged Sevenfold-stil og M Shadows stemme er vel blant de beste i dag. Jeg vil også trekke frem at Mike Portnoy fra Dream Theater gjør en veldig god jobb bak trommesettet, han klarer virkelig å hedre Jimmy Sullivan på en god måte.

Dette glemte jeg å skrive, så jeg ble nødt til å gå inn og redigere posten min litt. Bandet har lagt utrolig mye følelser i dette albumet. Man hører det på tekstene, følelsene i stemmen til M Shadows, soloene, piano-delene, riffa, alt. Det er tydelig at Jimmy ‘The Rev’ Sullivan sin død har gått sterkt inn på bandet og påvirket dette albumet veldig.